onsdag 5. desember 2007

Landhockeyfinalen i 1975

Vår 11 dagers tur i India er desverre over nå. Jeg sitter på flyplassen i Brüssel og reflekterer over alt vi har opplevd de siste dagene. Vi har hatt en fatastisk tur. Litt sykdom har det vært, men denne gangen er det jeg som har vært friskest. Det var deilig å kjenne den friske europeiske luften. De siste dagene har det vært slitsomt å gå opp og ned gaten utenfor hotellet i Chennai. Det er vanvittig mye trafikk og forurensning. Diskusjonene om klimautslipp hjemme blir liksom litt underlig. Vi sov ikke på hotellet siste natten. Da var vi på barnehjemmet. Vi spilte fotball, pratet og sang. Inas gamle gitar lå fortsatt på barnehjemmet. Den ble til stor glede siste kvelden.

I Chennai lå folk å sov på fortauet i de traffikerte gatene som før. Jeg fatter bare ikke hvorfor de sover der det er mest trafikk. Det er da god plass i sidegatene. Om noen kan fortelle meg dette så gjør endelig det. Det er mye underlig å oppleve i Tamil Nadu.
Noe av det som har imponert oss mest er alle de kristne vi har møtt. Iallefall en tredjedel av de drosjene vi har kjørt har hatt kristne sjåfører. "JESUS IS KING" "JESUS LOVES YOU" osv. står skrevet overalt på bilene. Den største menigheten i Chennai hadde altså 25.000 medlemmer og det er over 800 pinsemenigheter i Chennai om jeg husker riktig. Menighetene var fulle av blide mennesker. Og alle menighetene ser ut til å vokse. Hjemme i Norge og i Europa sliter vi men i et land som India hvor en femtedel av verdens befolkning bor så går Guds verk fram med stormskritt. Og det er ikke akkurat moderne metoder som benyttes siden inderene er svært konservative. Framgang og vekst på alle felt. Vi har kanskje mer penger i Norge, men jeg føler vi er fattigere på mange måter.

Vi startet reisen hjem klokken 01:15. Selvfølgelig var vi forsinket og vi ble de siste som kom inn på flyet. Flyet var flott og vi hadde hver vår flatskjerm hvor vi kunne velge filmer og TV-program. Etter å ha sovet litt gikk jeg inn på et program om høydepunktene i indisk sport de siste 60 år. Det vil være en kraftig overdrivelse å si at india har vunnet mange medaljer de siste 60 år. Andreplass i Davids cup i tennis på 70-tallet og en som hoppet langt uten å vinne noe var oppvarmingen før selve høydepunktet nemlig landhockyfinalen i 1975 mellom India og Pakistan. Gamle menn som var med på dette forklarte hver pasning de gjorde med kølla og hvordan gresset var i verdenscup finalen. Ja, nå er dere vel spente på hvordan det gikk? Jo, india vant finalen og nå 32 år etter, så er dette vi alle snakker om.

Takk for at du har fulgt oss på reisen!

søndag 2. desember 2007

Komplisert og vanskelig

Husker dere historien om den indiske gutten jeg fortalte om som ble
adoptert bort til Norge 7 år gammel? Det viser seg at ikke det er så
lett å finne ut av dette likevel. Det er meget komplisert. Men noen nye
spor har jeg.

Isaiah som døde i 1994 hadde altså en sønn som overtok barnehjemmet og
flyttet det til et sted ca. 3 km fra Tambaram hvor jeg nå sitter og
skriver. Men Isaiahs sønn bor ikke lenger i dette området. Han har nå
flyttet langt sydover til en by syd for Trichy. Dette er 8-10 timer med
tog til dette stedet. Men vi har nå fått fatt på navnet til sønnen. Han
er nemlig også pastor og heter Jacop. Det vi vet om ham er at han er
kort og kalles "korte-Jacop" og at han spiller trommer. Vårt håp er at
han vet noe om gutten og husker noe av historien.

Barnehjemmet som ble flyttet er desverre nedlagt. Stedet er nå solgt og
det er bygd en skole på området. Pastoren på dette stedet har jeg navn
og telefonnummer på. Det er han som nå har gitt oss de siste nyheter. Vi
kunne reist til skolen å undersøkt, men dette sporet er nok nå tvilsomt.
Og stedet der det originale barnehjemmet lå ligger 10 km herfra og
området er visstnok helt forvandlet og ombygd. Tvilsomt om dette
hjelper. Jeg kan prøve å besøke disse to stedene, men skolen må jeg ta
tidlig på dagen, mens det er folk der, mens den andre området ligger
litt lenger unna. Jeg må se hva jeg kan få til. Det beste er muligens at
min indisk-norske venn tar seg en tur for å finne ut av sitt opphav på
egen hånd. Pastoren her som har hjulpet meg med alle disse opplysninger
har sagt seg villig til å hjelpe ham. Han bor i nærheten av flyplassen
og er en hjelpsom type.

Vårt håp er nok at "korte-Jacop" nå kan hjelpe oss? Det er vårt beste
spor. Vi får se om det dukker opp mer informasjon før vi reiser hjem.

Barnehjemmet i Theni

10 gutter bor på dette barnehjemmet. Foreløpig sover de i et privat hus, huset til Pastor Job. Theni ligger på grensen til Kerala og var det stedet som lå lengst syd på vår reise. Allan Hansen I Aalborg har tatt initiativ til å få bygd et hus til disse barna. Det var veldig koselig å hilse på guttene.

Ina mania

Ina, Ina, Ina hører vi overalt. Ikke så rart siden hun var i dette landet i over 5 måneder. Ina har venner over alt og det blir mange klemmer og fine gjensyn med savnede venner.

To gode venner

Stephen Devakumar var lenge hindu og aktiv i avgudsdyrkelsen. Det er over 33 millioner guder i hinduismen. En dag traff Stephen Pastor Abragam mens de studerte og Stephen bestemte seg til å bli en kristen. Det kostet han mye. Han ble utstøtt av sin familie og måtte i en periode sove gaten. Da de traff hverandre igjen dagen etter festen i Dindugal tok vi dette bildet som sier mer enn ord.

Flere bilder fra brylluppet og festen i Dindugul

...og reservehjulet var flatt

På vei til møtet i Thanjavor punkterte leiebilen og reservehjulet var selvsagt flatt. Det ble mye fram og tilbake ute i ødemarken og sjåføren mistet også mobilen sin etter sted langs veien. Vi ankom møtet litt sent, men møtet var fint og de pleier å være 250-300 mennesker på møtene, men mange frøs nå på vinteren og holdt seg hjemme. Selv svettet jeg av varmen. Men det var likevel mange på møtet og viftene i taket gikk på fullt.

Kosing og klemming

Vi sitter igjen på toget. Programmet våres er rene galskapen. Vi er med på så mye og dagene er så lange og slitsomme at det halve kunne være nok. Likevel, dette er veldig artig. Vi opplever utrolig mye hele tiden.

En ting som man legger merke til er at det er lite kroppskontakt mellom kjønnene. Når man hilser så gjør man det med minst en meters avstand. Hjemme så er det forskjell mellom jenter og gutter i måten vi er på. Mens jentene leier og klemmer hverandre og går sammen på do så oppfører gutter seg helt annerledes. her nede er det motsatt. Jentene berører hverandre nesten ikke, men guttene går og leier og koser med hverandre hele tiden. Overalt vi er opplever vi dette. Selv på barna ser vi forskjell i oppførsel. Riktignok ser vi jentene ordne hverandres hår osv, men guttene klemmer, stryker og koser mye mer med hverandre enn det jentene gjør. Mellom gutter og jenter er det enda mer anstrengt. De kan nesten ikke snakke sammen før de er gift. Og noen forlovelse eller forhold før ektesapet er helt utelukket. På barnehjemmet brøt vi noen barrierer. Det ble mange klemmer til alle barna. Det virkser som om det er stort behov for kroppskontakt og naturlig klemming mellom barn og voksne. Mange av barna kommer jo fra vanskelige hjem og har hatt opplevd lite kjærlighet og omsorg.

Nå sitter vi bak det nygifte paret på toget. Det er kaldt her, selv vi fryserer her vi sitter. Brudeparet har et stort pledd over seg og vi ser at de klemmer, koser og stryker hverandre på håret og på armene. Det er veldig koselig å se. De er helt tydelig storforelsket, og dette er ikke noe selvfølge i et land med arrangerte ekteskap. Men begge foreldrene har latt de unge selv bestemme. Likevel oppstår ikke forholdet på samme måte som hjemme. Her er det faste regler som gjelder og det er foreldrene som må arrangere det hele selv om ungdommene selv velger.