Vår 11 dagers tur i India er desverre over nå. Jeg sitter på flyplassen i Brüssel og reflekterer over alt vi har opplevd de siste dagene. Vi har hatt en fatastisk tur. Litt sykdom har det vært, men denne gangen er det jeg som har vært friskest. Det var deilig å kjenne den friske europeiske luften. De siste dagene har det vært slitsomt å gå opp og ned gaten utenfor hotellet i Chennai. Det er vanvittig mye trafikk og forurensning. Diskusjonene om klimautslipp hjemme blir liksom litt underlig. Vi sov ikke på hotellet siste natten. Da var vi på barnehjemmet. Vi spilte fotball, pratet og sang. Inas gamle gitar lå fortsatt på barnehjemmet. Den ble til stor glede siste kvelden.
I Chennai lå folk å sov på fortauet i de traffikerte gatene som før. Jeg fatter bare ikke hvorfor de sover der det er mest trafikk. Det er da god plass i sidegatene. Om noen kan fortelle meg dette så gjør endelig det. Det er mye underlig å oppleve i Tamil Nadu.
Noe av det som har imponert oss mest er alle de kristne vi har møtt. Iallefall en tredjedel av de drosjene vi har kjørt har hatt kristne sjåfører. "JESUS IS KING" "JESUS LOVES YOU" osv. står skrevet overalt på bilene. Den største menigheten i Chennai hadde altså 25.000 medlemmer og det er over 800 pinsemenigheter i Chennai om jeg husker riktig. Menighetene var fulle av blide mennesker. Og alle menighetene ser ut til å vokse. Hjemme i Norge og i Europa sliter vi men i et land som India hvor en femtedel av verdens befolkning bor så går Guds verk fram med stormskritt. Og det er ikke akkurat moderne metoder som benyttes siden inderene er svært konservative. Framgang og vekst på alle felt. Vi har kanskje mer penger i Norge, men jeg føler vi er fattigere på mange måter.
Vi startet reisen hjem klokken 01:15. Selvfølgelig var vi forsinket og vi ble de siste som kom inn på flyet. Flyet var flott og vi hadde hver vår flatskjerm hvor vi kunne velge filmer og TV-program. Etter å ha sovet litt gikk jeg inn på et program om høydepunktene i indisk sport de siste 60 år. Det vil være en kraftig overdrivelse å si at india har vunnet mange medaljer de siste 60 år. Andreplass i Davids cup i tennis på 70-tallet og en som hoppet langt uten å vinne noe var oppvarmingen før selve høydepunktet nemlig landhockyfinalen i 1975 mellom India og Pakistan. Gamle menn som var med på dette forklarte hver pasning de gjorde med kølla og hvordan gresset var i verdenscup finalen. Ja, nå er dere vel spente på hvordan det gikk? Jo, india vant finalen og nå 32 år etter, så er dette vi alle snakker om.
Takk for at du har fulgt oss på reisen!
onsdag 5. desember 2007
søndag 2. desember 2007
Komplisert og vanskelig
Husker dere historien om den indiske gutten jeg fortalte om som ble
adoptert bort til Norge 7 år gammel? Det viser seg at ikke det er så
lett å finne ut av dette likevel. Det er meget komplisert. Men noen nye
spor har jeg.
adoptert bort til Norge 7 år gammel? Det viser seg at ikke det er så
lett å finne ut av dette likevel. Det er meget komplisert. Men noen nye
spor har jeg.
Isaiah som døde i 1994 hadde altså en sønn som overtok barnehjemmet og
flyttet det til et sted ca. 3 km fra Tambaram hvor jeg nå sitter og
skriver. Men Isaiahs sønn bor ikke lenger i dette området. Han har nå
flyttet langt sydover til en by syd for Trichy. Dette er 8-10 timer med
tog til dette stedet. Men vi har nå fått fatt på navnet til sønnen. Han
er nemlig også pastor og heter Jacop. Det vi vet om ham er at han er
kort og kalles "korte-Jacop" og at han spiller trommer. Vårt håp er at
han vet noe om gutten og husker noe av historien.
Barnehjemmet som ble flyttet er desverre nedlagt. Stedet er nå solgt og
det er bygd en skole på området. Pastoren på dette stedet har jeg navn
og telefonnummer på. Det er han som nå har gitt oss de siste nyheter. Vi
kunne reist til skolen å undersøkt, men dette sporet er nok nå tvilsomt.
Og stedet der det originale barnehjemmet lå ligger 10 km herfra og
området er visstnok helt forvandlet og ombygd. Tvilsomt om dette
hjelper. Jeg kan prøve å besøke disse to stedene, men skolen må jeg ta
tidlig på dagen, mens det er folk der, mens den andre området ligger
litt lenger unna. Jeg må se hva jeg kan få til. Det beste er muligens at
min indisk-norske venn tar seg en tur for å finne ut av sitt opphav på
egen hånd. Pastoren her som har hjulpet meg med alle disse opplysninger
har sagt seg villig til å hjelpe ham. Han bor i nærheten av flyplassen
og er en hjelpsom type.
Vårt håp er nok at "korte-Jacop" nå kan hjelpe oss? Det er vårt beste
spor. Vi får se om det dukker opp mer informasjon før vi reiser hjem.
Barnehjemmet i Theni
Ina mania
To gode venner
...og reservehjulet var flatt
Kosing og klemming
En ting som man legger merke til er at det er lite kroppskontakt mellom kjønnene. Når man hilser så gjør man det med minst en meters avstand. Hjemme så er det forskjell mellom jenter og gutter i måten vi er på. Mens jentene leier og klemmer hverandre og går sammen på do så oppfører gutter seg helt annerledes. her nede er det motsatt. Jentene berører hverandre nesten ikke, men guttene går og leier og koser med hverandre hele tiden. Overalt vi er opplever vi dette. Selv på barna ser vi forskjell i oppførsel. Riktignok ser vi jentene ordne hverandres hår osv, men guttene klemmer, stryker og koser mye mer med hverandre enn det jentene gjør. Mellom gutter og jenter er det enda mer anstrengt. De kan nesten ikke snakke sammen før de er gift. Og noen forlovelse eller forhold før ektesapet er helt utelukket. På barnehjemmet brøt vi noen barrierer. Det ble mange klemmer til alle barna. Det virkser som om det er stort behov for kroppskontakt og naturlig klemming mellom barn og voksne. Mange av barna kommer jo fra vanskelige hjem og har hatt opplevd lite kjærlighet og omsorg.
Nå sitter vi bak det nygifte paret på toget. Det er kaldt her, selv vi fryserer her vi sitter. Brudeparet har et stort pledd over seg og vi ser at de klemmer, koser og stryker hverandre på håret og på armene. Det er veldig koselig å se. De er helt tydelig storforelsket, og dette er ikke noe selvfølge i et land med arrangerte ekteskap. Men begge foreldrene har latt de unge selv bestemme. Likevel oppstår ikke forholdet på samme måte som hjemme. Her er det faste regler som gjelder og det er foreldrene som må arrangere det hele selv om ungdommene selv velger.
fredag 30. november 2007
Nattog og lite søvn
Klokka 21 bare til jernbanestasjonen. Stephen hadde booket Air Condition vogn for oss. Det var sovekupe med 6 plasser eller rettere sagt 8 plasser siden noen også sov på andre siden av den smale gangen. Tidligere var dette en smalsporet tog, men alle skinnene er nå byttet ut. Coppi, coppi, roper mannen som går omkring på plattformen og selger kaffe. Alle f-er blir uttalt som p og alle r-er blir uttalt som tykk-l så dette må være det perfekte språket for oss bosatt i Østfold. Det gikk ikke lenge før lyset ble slukket og Stephen sovnet. Dermed ble det ikke lett for oss andre å sove, dessuten var sengene harde og smale. Men noen minutter med søvn ble det innimellom. Kl 04:05 tikket det inn en SMS med resultatet 0-4 på Lerkendal. Rosenborg hadde tapt i CL men uavgjort i den forrige kampen gjør at Rosenborg fortsatt kan gå videre. Det jeg prøver å si er jeg fortsatt ikke har glemt hjemlandet. Men når jeg kjøpte kurdha og kledd meg i denne på festen samtidig som jeg kvelden før hadde skrevet over diverse mennesker som sov på fortauet uten å tenke noe over det begynte jeg nesten å bli redd. Begynner jeg virkelig å tenke som en inder og se ut som en inder? Det var derfor deilig å kjenne engansjemanget rundt fotballkampen hjemme.
Brylluppsfest nummer to på brudgommens hjemsted var nesten like flott som den i Chennai. Et indisk hormusikk orkester møtte oss med melodien som vi mente å gjenkjenne som "Det var på Capri jeg så henne komme" mens fyrverkeri, konfetti og parfymedråper fløy igjennom luften. Selv fikk jeg parfymen rett i øyet da vi gikk inn i lokalet under stor jubel mens en utkledd bamse håndhilste på oss. Men selve festen var mer som et vekkelsesmøte. Siden det kommer mange hinduer og andre ikke kristne benytter de anledningen til å forkynne evangeliet på slike brylluppsfester. Ofte blir mange frelst på slike fester. Det er ingenting som samler så mye folk som bryllupper fortalte de meg.
De innbudte måtte besøkes personlig alle sammen før festen. Mannen ved siden av meg fortalte at han selv hadde besøkt 300 hjem før brylluppet til sin søster. Han ristet litt oppgitt på hodet. Det er mye arbeid med et indisk bryllupp. Men dette var veldig artig. I våre nye indiske dresser satte vi oss helt bakerst i salen, men vi ble "selvfølgelig" vinket fram, helt fram på overpyntede scenen. Midt i rampelyset måtte vi sitte nesten hele kveld, men vi slapp heldigvis å synge eller å si noe.
Tidligere på dagen hadde jeg hatt pastor seminar på et hotell i en by enda lenger syd. Dette gikk over all forventing. De hadde leid et air condition rom på et hotell så dette gjorde det mye lettere for meg. Jeg hater nemlig å tale i store tomme saler med mye romklang. Maten etter seminaret var helt grei, men jeg føler nå sterkt behov for å gå over til vann og brød for å si det sånn. Verre er det med Ina. Hun har nå fått feber og kommer til å reise rett til Chennai i steden for å bli med oss innom Thanjavor. Hun trenger å hvile å og muligens tar hun en tur innom en lege. Akkurat nå virker hun OK, men i natt slet hun med feber.
Nå sitter vi altså på tog igjen denne gang på andre klasse. Dårligere standard, men triveligere. Det lufter deilig far de åpne vinduene i toget. Vi kommer til å hoppe av i Trichy, mens Ina kommer til å bli med de andre gjestene tilbake til Chennai. Vi har desverre ikke mulighet til å sende oppdateringer til bloggen fra mobilen. Det fungerte hjemme, men ikke på nettverket her nede.
Herlig dag på barnehjemmet
Vår indiske venn Rebekka ville ikke at vi skulle dra ut på barnehjemmet på tirsdag. Hun følte at hun måtte være med oss og fikse rommene, tolke og alt annet som hører med på en tur ut på barnehjemmet. Dessuten var det ikke vann på barnehjemmet siden vannet bare er tilgjengelig noen timer i døgnet. Rebekka hadde ikke mulighet til være med oss siden det var dagen etter brylluppet og hun hadde huset fullt av gjester. Som nevnt tidligere så er ikke bryllupp noen liten sak i India. Men selv om Rebekka ville vi skulle vente så ordnet vi med bare en bil på egenhånd (kostet ca 250 kr for bil, bensin og sjåfør i 15 timer). Selve reisen tok 2 timer selv om det var bare 55 km å kjøre. Traffikken er nemlig veldig tett.
Når vi kom på barnehjemmet var alle barna på skolen. Vi fikk derfor god tid til å snakke med betjeningen som besto i hovedsak av Bama, Gracey og Martal. Sistnevnte var en eldre enke som var kokke og et rivgjern på kjøkkenet. De to andre passet på barna og de viste oss rundt på barnehjemmet. Det så veldig pent og ordentlig ut selv om selve bygningene så litt slitte ut. For to og et halvt år siden så bygningene helt strøkne ut, men vær og vind har slitt på malingen. Oppussing trengs nå i høyeste grad. Damene som jobbet der var veldig koselige. Besøket fra Ina var svært gledelig for damene. Vi ble godt kjent med dem og det virket som det var en fordel at vi kom uten Rebekka som var deres indiske sjef. Respekten for overordnede er ganske stor i India. Vi fikk lunsj og pratet og lo og hadde det virkelig trivelig. Selv benyttet jeg disse timene til å gå en tur til en internettkafe, men da holdt jeg nesten på å rote meg bort. Men når jeg endelg kom tilbake hadde endel av ungene kommet tilbake fra skolen.
Vi ble gledelig overrasket over harmonien og tryggeheten som rådet på barnehjemmet. Selvfølgelig er det alltid mangler og ting som må gjøres, men stemningen var det ingen ting å utsette på. Også Ina som kjenner alle barna godt bemerket dette. Alle barna virket rolige og trygge. Ina fant på å lage "Inas butikk" eller "Ina Karldaj" som det heter på Tamil. Denne leken gikk ut på at alle skulle få gave om de kom fram og ga Ina og Ann Kristin en klem og et kyss. Dette var jo flaut nok som det var og det ble ikke bedre av at Uncle Erik også satte seg ned og delte ut karameller og en liten kalender. Det ble et show og et sirkus uten like. Jo større jentene var jo flauere var det. Når vi ropte på Bama fløy hun og gjemte seg, men Gracey som også jobber på barnehjemmet ville gjerne ha en klem, ja hun fikk faktisk lurt til seg to klemmer av Uncle Erik. Muligens så hun dette som sin eneste sjanse her i livet.
Det var stor stas for guttene med Uncle Erik. De har jo ellers mest kontakt med kvinnelige ledere og derfor var det stas når jeg tok fram PC'n viste bilder fra Norge. Dermed var en lang dag over og sjåføren fikk endelig reist hjem. Utrolig nok rakk vi også denne kvelden en tur på restaurang Ritz med vårruller og ris og til og med litt iskrem. Deilig selv om magan var litt i ulage på morran etterpå.
tirsdag 27. november 2007
Paa barnehjemmet
Sitter naa paa en internetkafe i Trivellore. Derfor aa, ae og oe. Vi dro ut hit paa morran idag. Barne kommer naa straks hjem fra skolen. Men jeg folte for en spasertur, den ble litt for lang. Gikk meg nesten vill i omraadet her, men jeg haaper aa finne tilbake. Vi reiser hjemover i kveld. Ingen overnatting naa, det blir en tur til ut hit paa mandag. Alt staar bra til paa barnehjemmet. De som jobber der gjor en flott jobb, men de er for faa, likevel er de like blide. Vi har det kjempekoselig. Ina koser seg ogsaa. Det var rart for henne aa se stedet hun jobbet saa hardt i 5 maaneder. Hun har allerede fikset en hel masse. Naa kommer straks barna, og da blir det liv. Maa stikke naa.
Det store bryllupet
-Vi har laget mat til 2600 mennesker men nå er det slutt og vi har satt igang med en ny vending med mat, fortalte Stephen oss mot slutten av festen.
De visste ikke nøyaktig hvor mange som hadde vært innom, men trolig så hadde det vært over 3000 mennesker på festen. På en måte var festen høytidelig og flott på den annen side var det svært uformelt og trivelig.
Da vi kom var det bare 300-400 mennesker i den store salen. De hadde nemlig leid lokalene til en av de største pinsemenighetene i byen. Og denne menigheten hadde ikke mindre enn 25.000 medlemmer. Det er det vi kaller en "mega-church". Så her var det plass nok. Vi var utenfor da Annie (bruden) kom. De to brudepikene så helt skjønne ut der de holdt sløret til den flotte bruden. Selvfølgelig kunne ikke Øivind og jeg få sitte trygt i salen å betrakte det hele. Vi måtte nemlig fram og sitte sammen med familien foran i salen. Hjelp, tenkte jeg, men det gikk bra.
Ristet på hodet.
Selve sermonien varte i halvannen times tid og både brud og brudgom måtte svare ja, på spørsmålene. Når man rister på hodet i India så betyr det ja og ikke nei. Derfor så det litt underlig ut når Annie ristet på hodet da pastoren spurte henne om hun ville ha Michael. Hun så jo også lettere forskremt ut. Hun hadde jo truffet Michael hele 6 ganger før fortalte hun oss.
Congratulations.
Etter vielsen skiftet de til andre klær som var nesten enda flottere enn under vielsen. Deretter gikk de inn på en annen scene pyntet i rosa og burgunder. Der sto brudekaken foran den doble tronen som brudeparet skulle sitte på. Det manglet ikke på glitter og stas der fotografene og kameramennene svirret rundt brudeparet. Med to kameraer og overføring til TV-skjermer plassert rundt i salen var det lett å få med seg det som skjedde. Ann Kristin og Ina måtte være med på kakedelingen. Idet de satte spaden i kaka smalt det skikkelig og konfettigen sprutet ut av store kanoner omtrent som i Chamipion Leage finalen. Samtidig dukket stemmen til Cliff Richard opp i høytalerne. "Congratulation and celebration...". Dette var et av høydepunktene denne kvelden.
Selve måltidet var ikke like flott. Gråpapir ble rullet ut over noen slitte og skitne benker og alle fikk vært sitt palmeblad til å spise på. Vi fikk syntetiske palmeblad og masse sterk ris med lam og kyllingbiter. Det var også diverse sauser og grønnsaksblandinge å få fra diverse mannlige indere som kom rundt med noe som lignet gamle brukte malingsspann.
Ingen lyttet
Jeg glemte nesten å nevne talen til Øivind. Det var en fryktelig opplevelse. Det vil si talen var jo kjempeflott, jeg ble faktisk imponert Øivind. Humor, alvor og formaning i en skjønn forening fra Annies norske far. Det kunne vært direkte rørende hadde det ikke vært for at ingen lyttet og Øivind talte ut i det store intet til tross for alle som var tilstede. Vi så rett og slett ingen som fulgte med. Men rutinerte Øivind fullførte med stil og holdt seg til sitt skriftlige manuskript. Jeg var glad det ikke var meg. Jeg tror jeg ville blitt direkte syk etter en slik seanse.
Kl 21:30 var festen definitivt over. Da fikk vi beksjed om å gå. Lokalet var ikke leid lenger og vi fant ut at alle gjestene nå hadde forlatt stedet. Det passet jo greit, da rakk jeg nemlig innom en internettkafe slik at jeg fikk oppdatert bloggen.
Nok en spennende dag var over. Bilder kommer muligens senere.
De visste ikke nøyaktig hvor mange som hadde vært innom, men trolig så hadde det vært over 3000 mennesker på festen. På en måte var festen høytidelig og flott på den annen side var det svært uformelt og trivelig.
Da vi kom var det bare 300-400 mennesker i den store salen. De hadde nemlig leid lokalene til en av de største pinsemenighetene i byen. Og denne menigheten hadde ikke mindre enn 25.000 medlemmer. Det er det vi kaller en "mega-church". Så her var det plass nok. Vi var utenfor da Annie (bruden) kom. De to brudepikene så helt skjønne ut der de holdt sløret til den flotte bruden. Selvfølgelig kunne ikke Øivind og jeg få sitte trygt i salen å betrakte det hele. Vi måtte nemlig fram og sitte sammen med familien foran i salen. Hjelp, tenkte jeg, men det gikk bra.
Ristet på hodet.
Selve sermonien varte i halvannen times tid og både brud og brudgom måtte svare ja, på spørsmålene. Når man rister på hodet i India så betyr det ja og ikke nei. Derfor så det litt underlig ut når Annie ristet på hodet da pastoren spurte henne om hun ville ha Michael. Hun så jo også lettere forskremt ut. Hun hadde jo truffet Michael hele 6 ganger før fortalte hun oss.
Congratulations.
Etter vielsen skiftet de til andre klær som var nesten enda flottere enn under vielsen. Deretter gikk de inn på en annen scene pyntet i rosa og burgunder. Der sto brudekaken foran den doble tronen som brudeparet skulle sitte på. Det manglet ikke på glitter og stas der fotografene og kameramennene svirret rundt brudeparet. Med to kameraer og overføring til TV-skjermer plassert rundt i salen var det lett å få med seg det som skjedde. Ann Kristin og Ina måtte være med på kakedelingen. Idet de satte spaden i kaka smalt det skikkelig og konfettigen sprutet ut av store kanoner omtrent som i Chamipion Leage finalen. Samtidig dukket stemmen til Cliff Richard opp i høytalerne. "Congratulation and celebration...". Dette var et av høydepunktene denne kvelden.
Selve måltidet var ikke like flott. Gråpapir ble rullet ut over noen slitte og skitne benker og alle fikk vært sitt palmeblad til å spise på. Vi fikk syntetiske palmeblad og masse sterk ris med lam og kyllingbiter. Det var også diverse sauser og grønnsaksblandinge å få fra diverse mannlige indere som kom rundt med noe som lignet gamle brukte malingsspann.
Ingen lyttet
Jeg glemte nesten å nevne talen til Øivind. Det var en fryktelig opplevelse. Det vil si talen var jo kjempeflott, jeg ble faktisk imponert Øivind. Humor, alvor og formaning i en skjønn forening fra Annies norske far. Det kunne vært direkte rørende hadde det ikke vært for at ingen lyttet og Øivind talte ut i det store intet til tross for alle som var tilstede. Vi så rett og slett ingen som fulgte med. Men rutinerte Øivind fullførte med stil og holdt seg til sitt skriftlige manuskript. Jeg var glad det ikke var meg. Jeg tror jeg ville blitt direkte syk etter en slik seanse.
Kl 21:30 var festen definitivt over. Da fikk vi beksjed om å gå. Lokalet var ikke leid lenger og vi fant ut at alle gjestene nå hadde forlatt stedet. Det passet jo greit, da rakk jeg nemlig innom en internettkafe slik at jeg fikk oppdatert bloggen.
Nok en spennende dag var over. Bilder kommer muligens senere.
mandag 26. november 2007
Indisk mobilnummer
Om noen vil ringe meg saa bruk nr.
944 454 5050, husk +91 foran. Da har jeg rettet nummeret
Dette er nemlig MYE billigere for meg. Og veldig billig for meg aa ringe norge.
944 454 5050, husk +91 foran. Da har jeg rettet nummeret
Dette er nemlig MYE billigere for meg. Og veldig billig for meg aa ringe norge.
Herlige moeter i Tambaram
Menigheten i Tambaram har en utpost som jeg har besokt tidligere. Dengng var det bare en aapen plass mellom noen hus hvor de samledes. Naa var det blitt et flott lokale der. Motet var like herlig som tidligere. Det var lett aa baade synge og preke. Vi opplevde Guds naervaer paa en spesiell maate. Det gjorde veldig godt.Maa stikke naa det er kvelden og jeg sitter og taster paa en gammel pc paa en internettkafe. Haaplost tastatur. Har flere nyheter, men vaer litt tolmodig. De andre ringte meg naa. Jeg maa prove aa skaffe noe brus aa drikke...... En utrolig kveld dette. Kommer tilbake med dette senere.
Ina finner sykkel med sitt navn
Her har Ina Guthu funnet en motorsykkel med navnet sitt paa midt i sentrum hvor det kryr av mennesker. Det var sonnen deres som het Guthu. Hva det betyr paa tamil vet vi ikke.
Erik på sporet
Som nevnt tidligere har jeg et lite annerledes oppdrag å utføre. Det handler om en 7 år gammel gutt som kom til Norge i 1983 fra India. Han har ikke hatt noe kontakt med sine røtter i India. Vi aner ikke om hans biologiske mor fortsatt lever. Selv ønsker han å treffe slektninger og sine i India, men han vet ikke hvordan han skal begynne. Saken er nemlig komplisert og det er få opplysninger. De hadde til og med vurdert TV-programmet "Tore på sporet" men så langt kom de aldri. Her er de opplysningene vi har:
Navn: Norsk navn kjent, indisk navn også kjent, men noe usikkert da han fikk navnet på barnehjemmet.
Mor: ukjent utseende og navn, men jobbet på barnehjemmet en periode.
Slektninger: En halvsøster
Informasjon: Et bilde av barna på barnehjemmet og de som jobbet der. (usikkert om mora er på bildet). Flere bilder av gutten på 7 år har jeg også med meg.
Barnehjem i India: Navn kjent (nå nedlagt).
Adressen itl barnehjemmet: Kjent, men barnehjemmet er altså nedlagt.
Ansvarlig for barnehjemmet Pastor Isaiah, men han er nå død.
Indisk advokat: Har navnet, men ukjent om han lever. Ingen kontakt.
Norske kontaktpersoner som ordnet adopsjonen: Døde og organsisasjonen deres finnes ikke mer.
Årsak: Gutten (nå 30år) tok kontakt med meg i juli da han så jeg hadde bilder fra Madras på nettet. Senere viste det seg at jeg hadde jobbet sammen med hans norske søster i mange år. Pussig sammentreff.
Dermed var det bare en masse løse tråder å holde seg til. Men som kjent i India og ikke minst Tamil Nadu så er det utrolig hva man kan finne ut og det på kort tid. Jeg startet derfor i kveld med å spørre Pastor Nelson i Tambaram. Pastor Nelson fortalte at de hadde et nettverk med 2000 pastorer i Chennai (Madras). Dermed var det ikke mange telefonene han gjorde før han fikk tak i pinsepastoren i Madipakkam. Han fortalte at Pastor Isaiah som drev barnehjemmet døde i 1994 og at barna der ble overflyttet til et annet barnehjem i en bydel ca. 3km fra Tambaram hvor vi var i kveld. Den nå døde pastor Isaiah hadde en sønn som overtok arbeidet etter faren og denne sønnen holder altså til i nabobyen. Stort lenger kom vi ikke i kveld. Men pastor Nelson lovet å jobbe videre med saken. Vi venter dermed i spenning på hva sønnen til Pastor Isaiah har å forteller. Vil det dukke opp nye tråder? Følg med!
Navn: Norsk navn kjent, indisk navn også kjent, men noe usikkert da han fikk navnet på barnehjemmet.
Mor: ukjent utseende og navn, men jobbet på barnehjemmet en periode.
Slektninger: En halvsøster
Informasjon: Et bilde av barna på barnehjemmet og de som jobbet der. (usikkert om mora er på bildet). Flere bilder av gutten på 7 år har jeg også med meg.
Barnehjem i India: Navn kjent (nå nedlagt).
Adressen itl barnehjemmet: Kjent, men barnehjemmet er altså nedlagt.
Ansvarlig for barnehjemmet Pastor Isaiah, men han er nå død.
Indisk advokat: Har navnet, men ukjent om han lever. Ingen kontakt.
Norske kontaktpersoner som ordnet adopsjonen: Døde og organsisasjonen deres finnes ikke mer.
Årsak: Gutten (nå 30år) tok kontakt med meg i juli da han så jeg hadde bilder fra Madras på nettet. Senere viste det seg at jeg hadde jobbet sammen med hans norske søster i mange år. Pussig sammentreff.
Dermed var det bare en masse løse tråder å holde seg til. Men som kjent i India og ikke minst Tamil Nadu så er det utrolig hva man kan finne ut og det på kort tid. Jeg startet derfor i kveld med å spørre Pastor Nelson i Tambaram. Pastor Nelson fortalte at de hadde et nettverk med 2000 pastorer i Chennai (Madras). Dermed var det ikke mange telefonene han gjorde før han fikk tak i pinsepastoren i Madipakkam. Han fortalte at Pastor Isaiah som drev barnehjemmet døde i 1994 og at barna der ble overflyttet til et annet barnehjem i en bydel ca. 3km fra Tambaram hvor vi var i kveld. Den nå døde pastor Isaiah hadde en sønn som overtok arbeidet etter faren og denne sønnen holder altså til i nabobyen. Stort lenger kom vi ikke i kveld. Men pastor Nelson lovet å jobbe videre med saken. Vi venter dermed i spenning på hva sønnen til Pastor Isaiah har å forteller. Vil det dukke opp nye tråder? Følg med!
søndag 25. november 2007
Lov aa legge inn kommentar
Kommentarfeltet er til aa brukes. Husk jeg savner dere der hjemme. Skriv derfor gjerne en kommentar...
Og Anders, er det krise saa for du ringe. Det er lysdioder her nede ogsaa men bare 5mm ser det ut som. (Mine kollegaer og jeg er jo som kjent mest opptatt av aa se paa lyskryss naar vi er paa nye steder. Blaas i naturen bare lyskrysset er spennende). Dessuten er det billig her Anders, selv ingeniorlonnen din rekker langt her nede...
Og Anders, er det krise saa for du ringe. Det er lysdioder her nede ogsaa men bare 5mm ser det ut som. (Mine kollegaer og jeg er jo som kjent mest opptatt av aa se paa lyskryss naar vi er paa nye steder. Blaas i naturen bare lyskrysset er spennende). Dessuten er det billig her Anders, selv ingeniorlonnen din rekker langt her nede...
First day in India
Vi ankom flyplassen kl 02:30 og var ikke paa hotellet for klokken halv fem paa natta. Vi sov bare ca. 3-4 timer for vi skulle paa formiddagsmote inne i Chennai kl 10. Det var bra med folk paa motet. Annie var blid men nervos, hun skal jo gifte seg i morgen. Etter motet dro jeg rett til hotellet og fikk to deilige timer paa ryggen. Deretter dro vi aa spiste foer vi dro og handlet igjen.
Det siste dognet har gaatt veldig langsomt. Foler vi har opplevd mye allerede. Akkurat naa er vi paa et sted som heter Tambaram. Vi besokte i kveld en liten utpost som naa har blitt en fin menighet. Foerste gangen jeg var her var det bare moter paa en liten aapen plass mellom noen hus. Naa laa det et flott menighetsbygg der. Utrolig nok hadde de en gitar der, med forsterker og derfor ble vaar sangframfoerelse noe bedre enn i formiddag. Responsen var i alle fall upaaklagelig. Det er ogsaa lenge siden jeg har kjent slik inspirasjon naar jeg preker som i kveld. Da var utrolig aapent.
For Ina var det spesielt aa komme hit. Stella og Raji har nemlig flyttet hit naa. De jobber ikke lenger paa barnehjemmet i Trivellore. Syktdom og problem har gjort det litt vanskelig for dem. Motet med Ina gjorde inntrykk paa oss alle. Det falt endel taarer. Ogsaa mora og faren til Alice, Gracey og Rosy (tre barn som har faat hjelp paa barnehjemmet) kom i kveld. De bor fattig og har diverse problemer. Men gjennom barnehjemmet har unhgene faatt utdanning. VI begynner aa kjenne endel sjebner her nede naa. Ina onsket ogsa aa prove aa treffe en familie i kveld som bor paa gaten i Chennai. Ina ble kjent med dem sist hun var i India. VI har ogsaa truffet dem, de sover bare kvartaler unna hotellet, og de har ikke noe hus aa bo i. Desverre er det ikke bare penger det staar paa for denne familien. Men dette maa vente til en annen dag.
Ellers har vi shoppet litt. Ann Kristin og Ina begynner aa kjenne presset med hva de skal ha paa seg paa brylluppet i morgen. Jeg bloeser i slikt, men her er det et slags forventningspress for familien som skal arrangere brylluppet. Jeg tenker naa ikke paa klaer, men paa hele greia. Det kommer visstnok over 2000 gjester. Galskap tenker jeg. Men her er det Indisk tankegang som gjelder. Vi er bare 4 mill mennesker hjemme og her er det over en milliard. Det nytter altsaa ikke aa tro av vi sitter paa sannheten hjemme i Norge.
Dette var mye tekst, men jeg har jo ikke fortalt nesten noe av alt vi har opplevd i dag. Her staar opplevelsene nemlig i koe. Uff, slitsomt uten de norske bokstavene.
Ellers var det renere i gatene enn sist. Ikke saa ekstremt med soppel som flyter naa. Men fortsatt lukter det ille mange steder.
Laaner naa en PC og satser paa fyldig rapport om brylluppet mm. senere. Dette kommer til aa bli en heftig opplevelse...
Det siste dognet har gaatt veldig langsomt. Foler vi har opplevd mye allerede. Akkurat naa er vi paa et sted som heter Tambaram. Vi besokte i kveld en liten utpost som naa har blitt en fin menighet. Foerste gangen jeg var her var det bare moter paa en liten aapen plass mellom noen hus. Naa laa det et flott menighetsbygg der. Utrolig nok hadde de en gitar der, med forsterker og derfor ble vaar sangframfoerelse noe bedre enn i formiddag. Responsen var i alle fall upaaklagelig. Det er ogsaa lenge siden jeg har kjent slik inspirasjon naar jeg preker som i kveld. Da var utrolig aapent.
For Ina var det spesielt aa komme hit. Stella og Raji har nemlig flyttet hit naa. De jobber ikke lenger paa barnehjemmet i Trivellore. Syktdom og problem har gjort det litt vanskelig for dem. Motet med Ina gjorde inntrykk paa oss alle. Det falt endel taarer. Ogsaa mora og faren til Alice, Gracey og Rosy (tre barn som har faat hjelp paa barnehjemmet) kom i kveld. De bor fattig og har diverse problemer. Men gjennom barnehjemmet har unhgene faatt utdanning. VI begynner aa kjenne endel sjebner her nede naa. Ina onsket ogsa aa prove aa treffe en familie i kveld som bor paa gaten i Chennai. Ina ble kjent med dem sist hun var i India. VI har ogsaa truffet dem, de sover bare kvartaler unna hotellet, og de har ikke noe hus aa bo i. Desverre er det ikke bare penger det staar paa for denne familien. Men dette maa vente til en annen dag.
Ellers har vi shoppet litt. Ann Kristin og Ina begynner aa kjenne presset med hva de skal ha paa seg paa brylluppet i morgen. Jeg bloeser i slikt, men her er det et slags forventningspress for familien som skal arrangere brylluppet. Jeg tenker naa ikke paa klaer, men paa hele greia. Det kommer visstnok over 2000 gjester. Galskap tenker jeg. Men her er det Indisk tankegang som gjelder. Vi er bare 4 mill mennesker hjemme og her er det over en milliard. Det nytter altsaa ikke aa tro av vi sitter paa sannheten hjemme i Norge.
Dette var mye tekst, men jeg har jo ikke fortalt nesten noe av alt vi har opplevd i dag. Her staar opplevelsene nemlig i koe. Uff, slitsomt uten de norske bokstavene.
Ellers var det renere i gatene enn sist. Ikke saa ekstremt med soppel som flyter naa. Men fortsatt lukter det ille mange steder.
Laaner naa en PC og satser paa fyldig rapport om brylluppet mm. senere. Dette kommer til aa bli en heftig opplevelse...
lørdag 24. november 2007
fredag 23. november 2007
Dyre bryllupp eller abort
Ja, dette er valget mange steder i India i følge en artikkel i Norge Idag.
----
Årsaken til den stadige økningen av jenteaborter er at mobile ultralydklinikker gjør det lettere for folk å finne ut barnets kjønn. Mange oppfatter det som en økonomisk byrde å føde jenter, fordi de da må betale alle utgiftene for bryllupet senere.
"Betal 12 dollar nå, spar 2.000 dollar senere", står det på flere plakater i India, melder Dagsavisen. Plakatene oppfordrer til å betale for ultralyd, for å kunne slippe å betale for datterens bryllup senere.
http://idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=13745
----
Det er nå under et døgn til vi sitter på flyet og tre dager til vi er i det store brylluppet. Det er mange ting i India som er positivt og svært imponerende, men det er også visse ting som vi nordboere har litt vanskelig å forstå. Det er rett og slett en stor kulturforskjell. Forhåpentligvis får vi muligheten av å studere dette på nært hold de nærmeste dagene.
tirsdag 20. november 2007
3 dager til vi drar
Nå syns jeg tiden går litt for fort. Om få dager skal vi dra og jeg er ikke akkurat veldig forberedt. Vel, vel det ordner seg vel. Det blir ikke noe seminar i Trichy, det blir heller seminar i Chennai mandag 3. desember. Jeg lurer nå på en rekke ting:
Hvordan blir bryllupet med 1000-1500 gjester (om ikke enda fler)?
Hva skal man ha på seg og hva kommer til å skje i brylluppet?
Og hvor mye penger har de egentlig brukt på dette brylluppet? En ting er sikkert er at tankegangen i Tamil Nadu er forskjellig fra vår. Kanskje kommer vi til å lære mye nytt om indisk kultur. De gifter seg jo ofte med en de IKKE kjenner. Er det slik nå også? Eller kjenner de hverandre? Jeg kjenner jo familien godt og vet de er gode mennesker som gjør mye godt. Likevel er alt så annerledes enn her hjemme.
Mer viktig er hvordan barna har det på barnehjemmet. Det er lenge siden vi var der sist og vi lurer på hvordan det står til.
Mest spennende og mest følelsesladet blir Inas møte med barnehjemmet. Hun jobbet jo der i 5 måneder for 3 år siden. Først nå har det lagt seg til rette for et besøk ned til barna. Hvordan blir dette møtet for Ina? Jeg får tårer i øynene bare ved tanken. Dette kommer til å bli meget sterkt tror jeg. Heldigvis skal Ina bli der litt lenger enn oss og får mer tid til å være sammen med barna.
Hvor skal vi bo og hvordan blir den slitsomme reisen til sydindia?
Og hvordan blir været? Det har jo regnet lenge nå. Det er mange år siden det regnet og der det før var elver bodde det folk sist jeg var der. Ligger disse husene nå under vann?
Og burde jeg ta med meg regntøy?
Dessuten har jeg fått et oppdrag litt utenom det vanlige. Det er nemlig slik at en gutt som ble adoptert bort til en norsk famile for snart 25 år siden har bedt meg om hjelp. Det viste seg senere at jeg har lenge jobbet sammen med hans norske søster. Gutten kom fra India til Norge da han var 7 år gammel. Han har gitt meg en adresse hvor det engang lå et barnehjem, men dette er nedlagt og han som drev det er død. Dette er nesten et håpløst prosjekt, men jeg har veldig lyst til å prøve å undersøke dette litt. De som kjenner meg vet at jeg ikke er lett å stanse når det er noe jeg vil finne ut av. Men jeg er usikker på hvor mye tid jeg får til dette.
Men PC'n skal jeg ha med meg. Jeg ønsker meg mer minne til PC'n. Det vil jeg kjøpe i Chennai. Også billige bøker og bibler. Koffertene skal fylles til randen på veien hjem.
Nei, nå er det mange tanker oppe i hodet mitt. På tide å komme av gårde og hoppe i det. Det blir garantert en uforglemmerilig tur.
Hvordan blir bryllupet med 1000-1500 gjester (om ikke enda fler)?
Hva skal man ha på seg og hva kommer til å skje i brylluppet?
Og hvor mye penger har de egentlig brukt på dette brylluppet? En ting er sikkert er at tankegangen i Tamil Nadu er forskjellig fra vår. Kanskje kommer vi til å lære mye nytt om indisk kultur. De gifter seg jo ofte med en de IKKE kjenner. Er det slik nå også? Eller kjenner de hverandre? Jeg kjenner jo familien godt og vet de er gode mennesker som gjør mye godt. Likevel er alt så annerledes enn her hjemme.
Mer viktig er hvordan barna har det på barnehjemmet. Det er lenge siden vi var der sist og vi lurer på hvordan det står til.
Mest spennende og mest følelsesladet blir Inas møte med barnehjemmet. Hun jobbet jo der i 5 måneder for 3 år siden. Først nå har det lagt seg til rette for et besøk ned til barna. Hvordan blir dette møtet for Ina? Jeg får tårer i øynene bare ved tanken. Dette kommer til å bli meget sterkt tror jeg. Heldigvis skal Ina bli der litt lenger enn oss og får mer tid til å være sammen med barna.
Hvor skal vi bo og hvordan blir den slitsomme reisen til sydindia?
Og hvordan blir været? Det har jo regnet lenge nå. Det er mange år siden det regnet og der det før var elver bodde det folk sist jeg var der. Ligger disse husene nå under vann?
Og burde jeg ta med meg regntøy?
Dessuten har jeg fått et oppdrag litt utenom det vanlige. Det er nemlig slik at en gutt som ble adoptert bort til en norsk famile for snart 25 år siden har bedt meg om hjelp. Det viste seg senere at jeg har lenge jobbet sammen med hans norske søster. Gutten kom fra India til Norge da han var 7 år gammel. Han har gitt meg en adresse hvor det engang lå et barnehjem, men dette er nedlagt og han som drev det er død. Dette er nesten et håpløst prosjekt, men jeg har veldig lyst til å prøve å undersøke dette litt. De som kjenner meg vet at jeg ikke er lett å stanse når det er noe jeg vil finne ut av. Men jeg er usikker på hvor mye tid jeg får til dette.
Men PC'n skal jeg ha med meg. Jeg ønsker meg mer minne til PC'n. Det vil jeg kjøpe i Chennai. Også billige bøker og bibler. Koffertene skal fylles til randen på veien hjem.
Nei, nå er det mange tanker oppe i hodet mitt. På tide å komme av gårde og hoppe i det. Det blir garantert en uforglemmerilig tur.
mandag 29. oktober 2007
Reiserute for turen
Søndag møter i Chennai/Tambaram
Mandag indisk bryllup
Tirsdag/onsdag besøk barnehjemmet Trivellore
Onsdag tog sydover til Theni på grensen til Kerala
Torsdag pastor seminar Theni
Fredag pastor seminar formiddag i Trichy, kvelds møte i nabobyen Thanjavur
Lørdag retur til Chennai
Søndag møter forskjellige steder i Chennai
Mandag muligens besøke barnehjemmet igjen.
Onsdag hjemreise
<<Indiakartmindre.jpg>>
torsdag 18. oktober 2007
Indiatur 24 november til 05 desember
Da er det bestemt at det blir nok en tur til Sør India. Billetter er bestilt og alt ligger til rette for en spennende tur.
Teamet består av følgende personer:
Erik Wold
Vært i India 5 ganger tidligere. Får ansvar for pastorseminarene på turen.
Øivind Flaten
Vært i India bare en gang tidligere, men har jevnlig kontakt med misjonsarbeidet i India. Har mye å ordne med på denne turen.
Ann Kristin Iversen
Vært i India en gang tidligere.
Ina Guthu
Vært i India tre ganger tidligere, hvorav et 5 måneders opphold på barnehjemmet i Trivellore hvor hun jobbet og hadde et stort ansvar. Gleder seg til å se igjen barna.
-
Årsaken eller rettere sagt unnskyldningen vi har til å ta turen er egentlig et bryllup i Chennai 26. november. Etter bryllupet skal vi reise til sydindia og være med på møter og pastorseminarer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
