fredag 30. november 2007

Nattog og lite søvn

Klokka 21 bare til jernbanestasjonen. Stephen hadde booket Air Condition vogn for oss. Det var sovekupe med 6 plasser eller rettere sagt 8 plasser siden noen også sov på andre siden av den smale gangen. Tidligere var dette en smalsporet tog, men alle skinnene er nå byttet ut. Coppi, coppi, roper mannen som går omkring på plattformen og selger kaffe. Alle f-er blir uttalt som p og alle r-er blir uttalt som tykk-l så dette må være det perfekte språket for oss bosatt i Østfold. Det gikk ikke lenge før lyset ble slukket og Stephen sovnet. Dermed ble det ikke lett for oss andre å sove, dessuten var sengene harde og smale. Men noen minutter med søvn ble det innimellom. Kl 04:05 tikket det inn en SMS med resultatet 0-4 på Lerkendal. Rosenborg hadde tapt i CL men uavgjort i den forrige kampen gjør at Rosenborg fortsatt kan gå videre. Det jeg prøver å si er jeg fortsatt ikke har glemt hjemlandet. Men når jeg kjøpte kurdha og kledd meg i denne på festen samtidig som jeg kvelden før hadde skrevet over diverse mennesker som sov på fortauet uten å tenke noe over det begynte jeg nesten å bli redd. Begynner jeg virkelig å tenke som en inder og se ut som en inder? Det var derfor deilig å kjenne engansjemanget rundt fotballkampen hjemme.
Brylluppsfest nummer to på brudgommens hjemsted var nesten like flott som den i Chennai. Et indisk hormusikk orkester møtte oss med melodien som vi mente å gjenkjenne som "Det var på Capri jeg så henne komme" mens fyrverkeri, konfetti og parfymedråper fløy igjennom luften. Selv fikk jeg parfymen rett i øyet da vi gikk inn i lokalet under stor jubel mens en utkledd bamse håndhilste på oss. Men selve festen var mer som et vekkelsesmøte. Siden det kommer mange hinduer og andre ikke kristne benytter de anledningen til å forkynne evangeliet på slike brylluppsfester. Ofte blir mange frelst på slike fester. Det er ingenting som samler så mye folk som bryllupper fortalte de meg.
 
De innbudte måtte besøkes personlig alle sammen før festen. Mannen ved siden av meg fortalte at han selv hadde besøkt 300 hjem før brylluppet til sin søster. Han ristet litt oppgitt på hodet. Det er mye arbeid med et indisk bryllupp. Men dette var veldig artig. I våre nye indiske dresser satte vi oss helt bakerst i salen, men vi ble "selvfølgelig" vinket fram, helt fram på overpyntede scenen. Midt i rampelyset måtte vi sitte nesten hele kveld, men vi slapp heldigvis å synge eller å si noe.
Tidligere på dagen hadde jeg hatt pastor seminar på et hotell i en by enda lenger syd. Dette gikk over all forventing. De hadde leid et air condition rom på et hotell så dette gjorde det mye lettere for meg. Jeg hater nemlig å tale i store tomme saler med mye romklang. Maten etter seminaret var helt grei, men jeg føler nå sterkt behov for å gå over til vann og brød for å si det sånn. Verre er det med Ina. Hun har nå fått feber og kommer til å reise rett til Chennai i steden for å bli med oss innom Thanjavor. Hun trenger å hvile å og muligens tar hun en tur innom en lege. Akkurat nå virker hun OK, men i natt slet hun med feber.
 
Nå sitter vi altså på tog igjen denne gang på andre klasse. Dårligere standard, men triveligere. Det lufter deilig far de åpne vinduene i toget. Vi kommer til å hoppe av i Trichy, mens Ina kommer til å bli med de andre gjestene tilbake til Chennai. Vi har desverre ikke mulighet til å sende oppdateringer til bloggen fra mobilen. Det fungerte hjemme, men ikke på nettverket her nede.

Ingen kommentarer: